Til dere som kommer etter oss
Polhavet · fortalt fra 1918–1925
Kjære leser,
Dette er vår felles beretning om «Maud»: ikke én stemme eller ett øyeblikk, men fire perspektiver på en ferd som var både sjømannskap, forskning, ledelse og teknisk arbeid.
Roald Amundsen
Vardø · 18. juli 1918
Kjære dere som siden vil spørre hva vi søkte: I dag går «Maud» østover fra Vardø. Planen er å følge nordkysten av Asia gjennom Nordøstpassasjen, og deretter la skipet fryse fast for en drift over Polhavet. Det geografiske målet er dristig, men ferden skal også være en vitenskapelig ekspedisjon.
Harald Sverdrup har ansvaret for målingene. Wisting kjenner skip, is og menn, og holder det praktiske arbeidet sammen. Senere skal nye krefter komme til. En polarferd bæres ikke av én mann, men av mange oppgaver som må løses hver dag.[1][2][3]
— Amundsen
Harald Ulrik Sverdrup
Kap Tsjeljuskin og Ajon · 1918–1920
Ved Kap Tsjeljuskin ble skipet et laboratorium i isen. Vi fulgte vær, hav, tidevann, jordmagnetisme, nordlys og is gjennom den første vinteren. Slike serier krever tålmodighet: observasjonen må gjøres også når kulden, mørket og rutinene gjør den vanskelig.
Høsten 1919 gikk jeg i land ved Ajon og levde gjennom vinteren blant tsjuktsjiske reinnomader. Jeg lærte av språket, ferdselsmåtene og kunnskapen deres, samtidig som jeg fortsatte magnetiske, meteorologiske og geografiske målinger. Tapet av Peter Tessem og Paul Knutsen under ferden mot Dikson ble ekspedisjonens mørkeste hendelse.[4][5][3]
— Sverdrup
Oscar Wisting
Maud i drivisen · 1922–1925
Da Amundsen forlot skipets siste driftsforsøk, fikk jeg det praktiske lederansvaret, mens Sverdrup fortsatte å lede vitenskapen. Før avreisen måtte «Maud» settes i stand i Seattle. Deretter frøs vi henne inn nord for Ny-Sibirøyene og lot isen bestemme farten.
Årene i drivisen handlet om vakter, vedlikehold, forsyninger og trygghet — og om å holde observasjonene i gang. Vi nådde ikke Nordpolen. Likevel kom skip og mannskap ut med lange måleserier som senere ble bearbeidet og utgitt.[6][7][4]
— Wisting
Odd Dahl
Ombord i «Maud» · 1922–1925
Jeg kom om bord som flyger, mekaniker, radiotelegrafist og filmfotograf. Curtiss-flyet «Kristine» ble prøvd tre ganger, men ble ødelagt og viste seg lite egnet for polarflyging. I isen ble den viktigste oppgaven min å få instrumenter og teknikk til å virke under forhold de ikke var tegnet for.
Jeg arbeidet som observatør og instrumentmaker for Sverdrup og dokumenterte ferden med film og fotografier. Erfaringene fulgte meg videre: fra apparater på et skip i Polhavet til høyspenningsutstyr, acceleratorer og senere arbeid for norsk og europeisk fysikk.[8][9][10][11]
— Dahl