1888–1957 · meteorolog, oseanograf, polarforsker
Harald Ulrik Sverdrup ble født 15. november 1888 i Sogndal, sønn av teologen Edvard Sverdrup. Han studerte realfag i Kristiania, ble assistent hos Vilhelm Bjerknes i Leipzig fra 1913 og tok doktorgraden i 1917 med en avhandling om nordøstpassaten. Bjerknes-skolens tanke — at atmosfæren og havet er ett dynamisk system som må måles systematisk — fulgte ham hele livet.
Da Roald Amundsen satte kursen nordover med «Maud» i 1918, var Sverdrup ansvarlig for hele det vitenskapelige programmet: meteorologi, oseanografi, jordmagnetisme, nordlys, tidevann og isobservasjoner. Gjennom syv år, tre overvintringer og et mislykket driftforsøk mot polen bygget han opp måleserier som ble stående som referanse for Polhavet i tiår etter.
Under overvintringen ved Ajon-øya 1919–20 forlot Sverdrup skipet og levde omkring ni måneder sammen med tsjuktsjiske reinnomader. Han fulgte flyttingene, delte telt og kost, og beskrev senere folket og livet deres med respekt i boken «Hos tundrafolket» (1938).
Fra 1936 til 1948 var Sverdrup direktør for Scripps Institution of Oceanography i La Jolla, California. Han overtok en institusjon uten sjøgående utstyr og tok den til havs; med forskningsskipet «E. W. Scripps» ble det gjennomført en lang rekke tokt langs California-kysten 1938–41. Sammen med Martin W. Johnson og Richard H. Fleming utgav han i 1942 «The Oceans», fagets standardverk i en generasjon. Blant elevene hans var Roger Revelle og Walter Munk.
Fra oktober 1942 utviklet Sverdrup og Walter Munk metoder for å varsle bølgehøyde og brenning inn mot strender — nødvendig fordi landgangsbåtene kapslet i brenning over halvannen til to meter. Over 200 offiserer ble lært opp på kurs ved Scripps, og metoden lå under landingene i Nord-Afrika, Sicilia, Normandie og Stillehavet. Samtidig ble hans egen sikkerhetsklarering inndratt i 1942 fordi familien var i okkupert Norge, og broren Einar falt på Svalbard i mai samme år.
Les hele historien om bølgevarslene →I 1948 kom han hjem som direktør for Norsk Polarinstitutt og professor i geofysikk i Oslo, med ansvar for norsk deltakelse i Den norsk-britisk-svenske Antarktisekspedisjonen 1949–52. Han døde 21. august 1957. Han regnes i dag som en av grunnleggerne av moderne fysisk oseanografi: Sverdrup-balansen (1947) og hypotesen om kritisk dyp (1953) står i lærebøkene, han fikk Agassiz-medaljen (1938) og Bowie-medaljen (1951), og etter hans død fikk enheten sverdrup (1 Sv = én million kubikkmeter per sekund), Sverdrup Hall ved Scripps og American Meteorological Societys Sverdrup Gold Medal (fra 1964) hans navn. Sverdrupøyene i Kanadas Arktis er derimot oppkalt etter polarfareren Otto Sverdrup, ikke etter Harald.