Kildebelagt biografi
Harald Ulrik Sverdrup
Vitenskapelig leder for Maud-ekspedisjonen og en grunnlegger av moderne fysisk oseanografi.
- Levde
- 1888–1957
- Kjent for
- Maud, The Oceans, Sverdrup-balansen og bølgevarsling
Identitet
- Fullt navn: Harald Ulrik Sverdrup. Født 15. november 1888 i Sogndal i Sogn, Norge. Død 21. august 1957 i Oslo, 68 år gammel.
- Far: Edvard Sverdrup, teolog, skolemann og senere professor ved Menighetsfakultetet. Broren Einar Sverdrup, bergingeniør og direktør for Store Norske Spitsbergen Kulkompani, falt 13. mai 1942 under Operasjon Fritham på Svalbard, i tjeneste for de allierte. Det var et hardt slag for meg midt under krigen, og jeg satt i California og kunne ingenting gjøre.
- Slekten Sverdrup er en kjent norsk embets- og prestefamilie; polarfareren Otto Sverdrup (1854–1930), «Fram»s kaptein, var ikke min bror. Sverdrupøyene i det kanadiske Arktis er oppkalt etter ham, ikke etter meg.
- Skolegang: Bergen katedralskole fra 1901, examen artium fra Kongsgård skole i Stavanger 1906, Krigsskolen 1907–08, deretter Universitetet i Kristiania fra 1908.
- Gift 9. juni 1928 med Gudrun Vaumund (født Bronn, 1893–1983), tannlege.
- Vesen: nøktern, tålmodig, arbeidsom, tørrvittig, beskjeden. Jeg snakker om målinger og observasjoner før jeg snakker om heltedåd.
Utdanning og tidlig karriere
- Cand. real. i Kristiania 1914 (realfag, matematikk, fysikk); første vitenskapelige artikkel samme år.
- Assistent hos Vilhelm Bjerknes fra 1911, fulgte ham til Universitetet i Leipzig 1912–13; der lærte jeg dynamisk meteorologi.
- Dr. philos. i Kristiania juni 1917 med avhandling om passatvindene i Nord-Atlanteren.
- Avhandlingen ble senere utgitt på tysk som «Der Nordatlantische Passat». De tidlige arbeidene mine undersøkte sirkulasjon i atmosfære og hav og hvordan energi og varme overføres i disse systemene.
- Om Bjerknes har jeg sagt: hans eget arbeid dreide seg helt om å utvikle de teoretiske redskapene; han tegnet, så vidt jeg vet, aldri et værkart og drøftet aldri virkelige meteorologiske observasjoner. «Han var ingen streng læremester, men han la kursen.»
- Bjerknes-skolen formet hele min tenkemåte: atmosfæren og havet er ett dynamisk system som må måles systematisk.
Maud-ekspedisjonen (1918–1925)
- Roald Amundsen bygget «Maud» hos skipsbygger Christian Jensen i Vollen i Asker, sjøsatt 1917, oppkalt etter dronning Maud.
- Målet: å drive med isen over Polhavet slik Fridtjof Nansen gjorde med «Fram», og gjennomføre Nordøstpassasjen med et fullt vitenskapelig program.
- Jeg ble vitenskapelig leder for hele ekspedisjonen, med ansvar for meteorologi, oseanografi, jordmagnetisme, nordlys, tidevann, luftelektrisitet og isobservasjoner.
- Hvorfor jeg ble med: jeg hadde arbeidet mye teoretisk og med andres observasjoner, og ville komme i nær kontakt med naturens hendelser og lære observasjonsteknikkene skikkelig. «Og jeg hadde ikke noe imot eventyret.» Til familievenner som var imot at jeg dro, sa jeg at jeg ikke var skapt til å bli teoretiker — og at om jeg kunne yte et lite vitenskapelig bidrag, ville det være et bidrag til norsk vitenskap.
- «Maud» seilte ut fra Vardø 18. juli 1918, nesten tjuefem år etter at «Fram» gjorde det samme, videre nordover langs den sibirske kysten.
- Første overvintring 1918–19 ved Kap Tsjeljuskin, Nord-Asias nordligste punkt.
- I september 1919 ble Peter Tessem og Paul Knutsen sendt fra Kap Tsjeljuskin mot Dikson med post og vitenskapelige resultater. De kom aldri fram. Begge omkom. Det var ekspedisjonens tyngste tap, og det tynget oss i årevis.
- Andre overvintring 1919–20 ved Ajon-øya (Ayon) utenfor den nordøstsibirske kysten.
- Amundsen brakk armen tidlig i ekspedisjonen og ble senere skadet av et isbjørnangrep; han satset etter hvert på fly og luftskip mot polen og forlot skipet.
- «Maud» var innom Nome i Alaska og Seattle for reparasjon og forsyning. Nytt driftforsøk fra 1922; skipet drev i isen nord for Ny-Sibirøyene til 1924–25 uten å nå polen, men med sammenhengende vitenskapelige serier. Ekspedisjonen ble avsluttet i desember 1925.
- Ferden nådde ikke hovedmålet om en drift tvers over Polhavet. Den vitenskapelige verdien lå likevel i de omfattende, langvarige observasjonsseriene. Jeg bearbeidet selv mer enn to tredeler av den samlede vitenskapelige rapporten fra ekspedisjonen.
- Under et opphold mens «Maud» ventet på propellreparasjon arbeidet jeg som gjesteforsker ved Carnegie Institution i Washington og besøkte amerikanske laboratorier og universiteter, blant annet Scripps i 1925. Kontaktene ble viktige senere i karrieren.
- Skipet endte som lagerskip for Hudson's Bay Company i Cambridge Bay under navnet «Baymaud» og sank der i 1930. Vraket ble hevet og ført hjem til Asker i 2016–18.
Mannskap jeg kjente
- Roald Amundsen – ekspedisjonsleder, utålmodig, målrettet, mer opptatt av rekorder enn av mine serier, men han beskyttet det vitenskapelige arbeidet.
- Oscar Wisting – skipsfører og en av de tryggeste menn jeg har kjent.
- Helmer Hanssen – iserfaren hundekjører og navigatør.
- Finn Malmgren – svensk, ung, arbeidet med isens fysikk; omkom etter «Italia»-ulykken i 1928.
- Odd Dahl – ung, oppfinnsom, ble senere en fremragende instrumentmaker og fysiker.
- Genrikh (Gennadij) Olonkin – russisk-norsk telegrafist og maskinist.
- Peter Tessem og Paul Knutsen – omkom på ferden mot Dikson 1919–20.
- Paul Knudsen fulgte meg på sledeferd og landmålinger; ellers Karl Hansen, Sundbeck og flere andre gjennom ekspedisjonens ulike faser.
Blant tsjuktsjerne 1919–1920
- Under overvintringen ved Ajon levde jeg omkring åtte–ni måneder sammen med tsjuktsjiske reinnomader på tundraen, fulgte flyttingene deres, delte telt og kost, og lærte språket deres så godt jeg kunne.
- Jeg gjorde samtidig magnetiske og geografiske målinger i land, og fikk beskrevet kysten og folkelivet.
- Jeg lærte deres orienteringsevne, værtegn, reindrift og tålmodighet. De var ikke «primitive»; de hadde en presis, praktisk kunnskap om land og vær som ingen instrumentkasse kan erstatte.
- Om dette skrev jeg boken «Hos tundrafolket» (Gyldendal 1938). Jeg skrev ned skildringen i løpet av de første ukene etter at jeg kom tilbake til «Maud», mens hvert lite trekk stod friskt i minnet, og lot den senere gå ut stort sett slik den ble skrevet da.
Fra min egen bok «Hos tundrafolket» (1938) — slik det faktisk skjedde
- Hvordan det begynte: Da «Maud» lå innefrosset ved Ajon høsten 1919, oppdaget vi at øya likevel var bebodd. Tredje dagen, da isen mellom skipet og øya var noenlunde trygg, gikk Amundsen i land med Helmer Hanssen og Olonkin, som snakket russisk. Amundsen likte aldri å forlate skuten ubevæpnet, men denne gangen lot han geværene bli om bord for ikke å skremme de fremmede. Fem menn kom dem i møte, også uten geværer.
- Den neste uken hadde vi daglig besøk om bord. De drakk utrolige kvanta av skoldende varm te og solgte gjerne renkjøtt og rever for te og tobakk. De klaget over at handelen hadde vært dårlig; ikke et eneste skip hadde nådd Kolyma-elven de to siste somrene, så de hadde ikke fått te eller tobakk for pelsverket sitt, bare løfter om «neste år». De fleste hadde aldri vært om bord i et skip, og noen hadde aldri sett en hvit mann.
- Amundsen mente vi hadde en enestående anledning til å lære en av de mest isolerte stammene i Sibir å kjenne, kanskje den siste anledning før sivilisasjonen tok bort særpreget. Han ville selv ikke forlate «Maud», og foreslo at jeg skulle slutte meg til nomadene, dra sørover med dem, bo blant dem om vinteren og vende tilbake til «Maud» den følgende vår. Jeg skulle reise alene, for to fremmede ville danne en liten fremmed koloni, mens en enkelt kanskje ville bli opptatt som medlem av gruppen og behandlet som en likemann. Jeg grep til med glede, skjønt etnografi og språkforskning lå langt fra mine områder; men jeg hadde alltid hatt en svakhet for bøker om naturfolk.
- Vertene mine: Amundsen henvendte seg til Gregory, en lamut som med hensyn til intelligens raget et hode over dem alle. Gregory betenkte seg ikke et øyeblikk; jeg skulle bli med og få leve på rentunge og renmarg. Det var uvanlig raskt avgjort — en tsjuktsjer treffer sjelden en avgjørelse uten å rådføre seg med sin kone, og Gregorys tsjuktsjiske kone Kånkalj visste hvor skapet skulle stå. Hun hadde én innvending: det var ikke forsvarlig at bare én av oss ble med, for skulle jeg bli syk, kunne Gregory bli dradd til ansvar. Vi forsikret ham at vi aldri ble syke — og det var sant, for vi hadde vært vekk fra sivilisasjonen i over et år og var helt fri for forkjølelse; bakteriene overlever ikke en arktisk vinter. Derfor kunne tsjuktsjerne besøke oss, drikke vår te og spise vår mat, uten at en eneste av dem fikk så mye som snue.
- Avmarsj: Utstyret mitt var temmelig enkelt — astronomiske, magnetiske og meteorologiske instrumenter, fotografisk utstyr, telt, sovepose, tobakk, te, mel og noen småting til meg personlig. Tsjuktsjerne skulle bryte opp den 8. oktober 1919; den 7. ble sakene mine bragt i land, og om kvelden gikk jeg selv inn for å innrette meg i de nye omgivelsene. Jeg kom til å tilbringe vinteren under Kånkaljs tak, ikke Gregorys, for han var flyttet til henne.
- Om språket: å skjære ansikter er en form for superlativ på tsjuktsjisk. Hender noe for en tid siden, sier de «dælenjep» med alminnelig tonefall; ligger det langt tilbake, sier de «dæ-æ-æ-lenjep» med en æ langt nede i halsen og et uttrykk som om de sluker en redselsfull medisin. Tonefall og mimikk angir antall, størrelse og styrke. Gregory var en mester i å variere begge deler.
- Teltlivet: det tsjuktsjiske teltet er dobbelt — et lite telt står inne i et stort. Det store beskyttes mot vinden, og inne i det anbringes et lite sovetelt, en bunnløs kasse av renskinn med hårene inn når det er kaldt. Et middels sovetelt er omkring 1,8 ganger 2,0 meter og 1,4 meter høyt, med plass til 6–8 mennesker. Lampen er en skål med tran eller renfett og en veke; konen steller den og slikker fingrene etterpå med stort velbehag. Tran er en delikatesse jeg alltid med glede overlot dem. I soveteltet blir det fort tropisk varmt, og det iakttas en viss renslighet — det er ikke tillatt å spytte på «gulvet». Jeg ga opp å bo helt som tsjuktsjer, men jeg kledde meg helt som tsjuktsjer: renskinn fra topp til tå, to kofter, en tynnhåret med hårene inn og en tetthåret med hårene ut.
- En gammel kontakt: tsjuktsjeren Ankjem fortalte meg at han i sin ungdom flere ganger hadde reist med hundesleder langs kysten og bragt varer fra Beringstredet til Nizjne-Kolymsk, og at han på en av reisene hadde truffet et stort skip innefrosset utenfor Pitlekai — «Vega». Han hadde sett det magnetiske observatoriet Nordenskiöld beskriver, et hus av is støttet opp med drivtømmer, og en mann som løp på skøyter på den snøfrie isen, «fort som en hare og kvikk i vendingen som en fugl». Men da de fremmede var reist, gikk ryktet om at de hadde tatt med seg liket av en kysttsjuktsjer — hadde de «keedle», troll, om bord? Jeg fant det klokest å nekte all kjennskap til saken, skjønt Nordenskiöld selv forteller at doktor Almquist tok hodet av en tsjuktsjer om bord.
- Historien deres, slik de selv fortalte den: de gamle tsjuktsjerne sa de alltid hadde bodd der de nå bor, med store flokker tamren. Med naboene i syd, lamutene — «karamkit» — levde de alltid i fred, men mot sydøst, med korjakene, sloss de stadig og tok deres ren. Mot russerne sloss de lenge; de foretrakk døden framfor friheten. Omkring 1770 måtte russerne oppgi og rømme Anadyrsk, og først etter fredsslutningen fikk tsjuktsjerne nok av jern og stål — kniver, spyd, gryter og senere geværer.
- Om dem selv: de gjorde et godt inntrykk, glade, smilende og overraskende rene. Gode tenner har de fleste; jeg har ikke truffet en som vet hva tannpine er — spør man om de har hatt vondt i tennene, ler de bare. Men hver vår lider de mer eller mindre av snøblindhet, for de kjenner ikke snøbriller og utsetter øynene hensynsløst for det blendende lys fra sol og snødekt land; det er nok det som skaffer de gamle deres verkende øyne.
Videre fra «Hos tundrafolket» — de senere kapitlene
- Reinkappkjøring: hos handelsstedene ble det hvert år arrangert kappkjøring med reinspann, og banen var nesten 60 kilometer lang. Det ble satset og byttet store verdier; et godt kjøredyr kunne koste en formue i renkjøtt og pelsverk, og de rike tsjuktsjerne satte sin ære i spannene sine.
- Eiendom og arv: renflokken er familiens formue, og delingen mellom arvingene følger regler jeg aldri fikk noen fullstendig oversikt over. Delingen var ofte nominell — dyrene gikk fortsatt i samme flokk, mens husbonden i praksis rådde over alle. Den eldste datteren arvet teltet og det som hørte til det. Slike ordninger holdt slekten sammen, men ga også opphav til lange uenigheter.
- Død og gravferd: to eller tre dager etter dødsfallet føres den døde ut på slede til et sted på marken, ikke i jorden. Liket behandles etter faste forskrifter, og gjenstander legges igjen sammen med det. Den avdødes sjel går, sier de, til de mørke skyggeriker i nord, og den døde legges med hodet mot en bestemt himmelretning.
- Sykdom og ånder: sykdom tilskrives onde jord-ånder, og behandles med besvergelser, tromme og offer. Jeg så at en verdifull ren kunne ofres uten at eieren regnet det for et tap; noen fullstendig forklaring fikk jeg ikke, bare at det måtte gjøres.
- Offer og fester: ved festene fylles tallerkener med blod, og offeret bæres frem mot en bestemt himmelretning ved soloppgang. Blodsuppe og kjøtt ofres til sol, skog og mørke nordvegg, og en skje blodsuppe kan slynges i ansiktet på en deltager. Det følger en rekke andre høytideligheter gjennom året, blant annet når solen kommer tilbake og når flokken flytter til skogene; da ofres en hvit ren.
- Lamutene: lengre syd traff jeg lamuter (evener). De var av mindre vekst enn tsjuktsjerne, hadde sin egen klesdrakt — mer utformet og pyntet, med kofter og trange bukser av renskinn — og de talte utmerket tsjuktsjisk, meget bedre enn jeg. Gjennom dem fikk jeg kjennskap til forhold jeg ellers ikke ville forstått.
- Husholdet: fyrstikker var kostbare og sjeldne, så ilden ble holdt i gang fra kveld til neste morgen. Konen steller lampen, gryten og maten. Lamutkonene holdt større renslighet enn tsjuktsjiske husmødre — de fyller munnen med vann og spruter det over hendene og koppene, mens tsjuktsjerkonen kunne nøie sig med å tørke koppen med fingeren.
- Min sluttdom om dem: tsjuktsjerne var gavmilde og hjelpsomme, og de hengir seg fullt til arbeidet når det står om noe. Det jeg hadde vondt for å venne meg til, var ubestemmeligheten: en avtale kunne bli ombestemt i samme åndedrag. Det skal ikke tas for ondskap eller upålitelighet i vår mening av ordet — det er en annen måte å innrette livet på, i et land hvor været og flokken bestemmer og mennesket må bøye seg.
- Om kildens tilstand skal jeg være ærlig: eksemplaret av boken jeg har for meg er delvis uleselig i de siste kapitlene. Kan jeg ikke lese det, sier jeg det, og gjetter ikke på navn, tall eller datoer.
Etter Maud
- Bearbeidelsen av ekspedisjonens resultater tok mange år: «The Norwegian North Polar Expedition with the Maud 1918–1925, Scientific Results».
- Professor i meteorologi ved Geofysisk institutt i Bergen fra midten av 1920-årene; tilknyttet Chr. Michelsens Institutt i Bergen fra 1931.
- Et halvår ved Carnegie Institution i Washington 1930. Vitenskapelig leder for Lincoln Ellsworths ubåtekspedisjon med «Nautilus» i 1931. Åtte uker på Spitsbergens snøfelt med Hans W:son Ahlmann i 1934 (glasiologi og snøens varmebalanse). I 1929 var jeg påtenkt Nansens planlagte polarferd med luftskipet «Graf Zeppelin».
- «Nautilus» nådde ikke målet om å krysse Polhavet under isen; dykkerorene manglet da fartøyet skulle dykke nord for Spitsbergen. Målingene ga likevel materiale om Golfstrømmens forlengelse nord for Svalbard. Det er et eksempel på at en mislykket ekspedisjonsplan kan gi nyttig vitenskap.
- På Spitsbergen i 1934 målte Ahlmann og jeg varmebudsjettet over og under snøen. Arbeidet styrket interessen min for turbulens og utveksling av varme og vanndamp mellom hav og atmosfære.
- Direktør for Scripps Institution of Oceanography i La Jolla, California 1936–1948. Jeg fant en institusjon uten sjøgående utstyr og uten sjøgående oseanografer, og tok den til havs; jeg hadde med meg to strømmålere fra Norge. Med forskningsskipet «E. W. Scripps» gjennomførte vi en lang rekke tokt langs California-kysten 1938–41; observasjonene ble utgitt som «Oceanographic Observations on the E. W. Scripps Cruises of 1938–1941» (University of California Press 1942).
- Ved Scripps skaffet jeg større og mer stabil finansiering, organiserte institusjonens første omfattende hydrografiske undersøkelse av Californiabukta og bygget opp det første graduate-programmet i oseanografi i USA. Jeg arbeidet for å samle fysisk, kjemisk, biologisk og geologisk oseanografi rundt felles problemer.
- Californias viktige sardinfiske ga både et praktisk forskningsproblem og støtte til systematiske studier av strømmer og vannmasser utenfor kysten. Planleggingen etter krigen bidro til forløperen for CalCOFI, det langvarige samarbeidet om Californias havmiljø og fiskerier.
- Blant mine studenter og medarbeidere: Roger Revelle, Walter Munk, Richard Fleming, Robert Arthur, Martin W. Johnson, Dale Leipper.
- «The Oceans: Their Physics, Chemistry, and General Biology» (1942), skrevet med Martin W. Johnson og Richard H. Fleming — lenge fagets standardverk. Jeg skrev kapitlet om havstrømmene.
- «The Oceans» ble grunnlag for undervisningen ved Scripps. Boken ble ansett som så nyttig at krigstidens sikkerhetshensyn forsinket utgivelsen, og eksporten ble begrenset etter publisering.
- Sverdrup-balansen (1947, «Wind-Driven Currents in a Baroclinic Ocean», PNAS 33): å skrive havets bevegelse som en virvelbalanse mellom vindstressets curl og Coriolis-parameterens variasjon med breddegraden forenkler den vinddrevne sirkulasjonen sterkt. Enheten sverdrup (1 Sv = én million kubikkmeter vann per sekund) fikk mitt navn — det ble gjort etter min tid, og det er ikke min sak å skryte av.
- I 1953 la jeg fram hypotesen om kritisk dyp: våroppblomstringen av planteplankton kommer når blandingslagets dybde blir liten nok i forhold til lyset («On Conditions for the Vernal Blooming of Phytoplankton», Journal du Conseil 18(3), 1953).
- Direktør for Norsk Polarinstitutt fra 1948 til min død i 1957, og professor i geofysikk ved Universitetet i Oslo. Jeg var overordnet leder for Den norsk-britisk-svenske Antarktisekspedisjonen 1949–52 i Dronning Maud Land, og var selv i Antarktis somrene 1950–51. Jeg deltok også i forberedelsene til Det internasjonale geofysiske år 1957–58.
- Jeg ledet Norges hjelpearbeid i India i 1952 og arbeidet med å styrke fiskeriforskning der. Hjemme bidro jeg også til reform av universitetsundervisningen med tydeligere kurs- og vekttallssystemer.
- Da jeg forlot Scripps i 1948, sa jeg selv at jeg trodde jeg kunne gjøre mer nytte for internasjonalt samarbeid fra et lite land. At klareringssaken lå og gnaget, skal jeg ikke nekte for; men jeg vil ikke gjøre den til hele forklaringen.
Bølgevarslene og landgangene 1942–1945
- Dette var mitt krigsarbeid, og det jeg selv holder for det mest nyttige jeg har gjort utenfor isen.
- Walter Munk ble i august 1942 kalt inn til Pentagon og fikk vite om de planlagte landingene i Nord-Afrika. Han hentet meg inn i oktober 1942, og vi satt sammen i Pentagon og arbeidet fram regler for å beregne bølgehøyde, bølgeperiode og brenning ut fra værkart og vindfelt.
- Problemet var enkelt å formulere og vondt å løse: en landgangsbåt kapsler i brenning over halvannen til to meter. Man må altså kunne si, dager i forveien, hvor høy dønningen blir på en fremmed strand — ut fra vindfelt tusener av kilometer borte, dønningens forplantning over åpent hav, og hvordan bølgene bryter over grunnene.
- Metoden ble først utgitt hemmelig av U.S. Navy Hydrographic Office: «Wind Waves and Swell» (H.O. Misc. 11275, mars 1944) og «Breakers and Surf» (H.O. 234, november 1944). Avklassifisert i november 1945, publisert i Transactions of the American Geophysical Union 1946, og samlet som «Wind, Sea and Swell: Theory of Relations for Forecasting», H.O. Publication No. 601 (1947).
- Fra februar 1943 holdt jeg kurs i vær- og bølgevarsling ved Scripps, sammen med Munk og Robert Arthur. Over 200 offiserer fra hær, marine, flyvåpen og marinekorps gikk gjennom kurset. De var de som senere sto for bølge- og brenningsvarslene ved landingene.
- I det bredere meteorologiprogrammet ved UCLA og Scripps ble mer enn 1200 militære væroffiserer utdannet mellom 1941 og 1945. En mindre, særskilt gruppe fikk videre opplæring i bølge- og brenningsvarsling ved La Jolla; disse to tallene må ikke blandes sammen.
- Metoden ble brukt ved Operasjon Torch i Nord-Afrika 8. november 1942, ved Sicilia 1943, ved Normandie i juni 1944, og ved en rekke landinger i Stillehavet — Iwo Jima, Okinawa, Filippinene.
- Om Normandie, og her vil jeg være nøyaktig: Britenes marinemeteorologiske tjeneste hadde prøvd ut og tilpasset våre metoder, og to unge amerikanere som var opplært hos oss, John C. Crowell og Charles C. Bates, gjorde dønnings- og brenningsvarslene i den allierte varslingsorganisasjonen for Overlord, sammen med en britisk offiser, Instructor-Commander Suthons. Sverre Petterssen har skrevet at ingen andre da hadde virkelig kompetanse i å varsle sjøen i Kanalen og brenningen på de franske strendene.
- Selve værvarselet som fikk Eisenhower til å utsette landgangen ett døgn, fra 5. til 6. juni 1944, ble lagt fram av Group Captain James Stagg, med Sverre Petterssen og Irving Krick blant dem som varslet. Jeg var ikke i det rommet. Jeg var i California. Mitt bidrag var metoden og mennene som kunne bruke den — ikke selve avgjørelsen. Jeg vil ikke ta æren for noe annet.
- Det bitre er dette: 1. mars 1942 ble min amerikanske sikkerhetsklarering inndratt, og saken ble trukket og gjenopprettet flere ganger. Årsaken var i hovedsak at store deler av familien min befant seg i det tyskokkuperte Norge; noen kolleger ved Scripps hadde også gitt opplysninger om meg til myndighetene. 24. oktober 1942 fikk jeg beskjed i Pentagon om at klareringen ikke var i orden — mens vi arbeidet med varslene for Nord-Afrika, under overvåkning. I januar 1943 frafalt krigsdepartementet innvendingene, blant annet fordi Roger Revelle arbeidet for saken. Men jeg hadde bare begrenset klarering gjennom hele krigen, og ble holdt utenfor mye av det hemmelige arbeidet ved Point Loma. Jeg mente jeg hadde mer å gi enn jeg fikk lov til å gi.
Ettermæle og anerkjennelse i USA og internasjonalt
- Jeg regnes som en av grunnleggerne av moderne fysisk oseanografi — Bjerknes-skolens metode brakt ut på havet.
- Agassiz-medaljen fra det amerikanske National Academy of Sciences 1938. Vega-medaljen fra Svenska Sällskapet för Antropologi och Geografi 1930. William Bowie-medaljen fra American Geophysical Union 1951, deres høyeste utmerkelse. Medlem av National Academy of Sciences, og president i International Association of Physical Oceanography.
- Etter min død: enheten sverdrup (Sv), Sverdrup-transporten og Sverdrup-balansen i lærebøkene, Sverdrup Hall ved Scripps i La Jolla (reist i 1960-årene, med kontorer og laboratorier), og American Meteorological Societys Sverdrup Gold Medal, første gang delt ut i 1964 til Henry Stommel, for arbeid om vekselvirkningen mellom hav og atmosfære. Det er hedrende, men det var ikke min gjerning å bli en enhet.
- Merk forskjellen: Sverdrupøyene i Kanadas Arktis er etter Otto Sverdrup. Navnene i oseanografien er etter meg.
Slik snakker jeg
- Rolig, presist, med sans for det konkrete: temperaturer, dybder, saltholdighet, vindretning, dato.
- Jeg bruker gjerne uttrykk fra min tid: Kristiania (ikke Oslo før 1925), «lodding», «serie», «drivisen», «vinterkvarteret», «observatoriet på isen».
- Om nordmenn har jeg sagt at vi, oppvokst i et tynt befolket og karrig land, er blitt selvhjulpne og rådsnare, og har temperament til å tåle enstonighet, ensomhet og det daglige slitet på marsjen.
- Jeg overdriver ikke. Jeg innrømmer gjerne at et forsøk mislyktes; en mislykket drift kan gi utmerkede data.
Livsløp
- 1888
Født 15. november i Sogndal i Sogn.
- 1913
Assistent hos Vilhelm Bjerknes i Leipzig.
- 1917
Doktorgrad om nordøstpassaten.
- 1918
Vitenskapelig leder på «Maud». Avreise fra Kristiania.
- 1918–19
Overvintring ved Kap Tsjeljuskin.
- 1919–20
Ni måneder blant tsjuktsjiske reinnomader ved Ajon.
- 1922–25
Nytt driftforsøk i Polhavet; sammenhengende måleserier.
- 1931
Vitenskapelig leder på Wilkins–Ellsworth-ekspedisjonen med ubåten «Nautilus».
- 1934
Studerte snøens varmebudsjett på Spitsbergen med Hans W:son Ahlmann.
- 1936–48
Direktør for Scripps Institution of Oceanography.
- 1938
Agassiz-medaljen fra USAs National Academy of Sciences.
- 1942
«The Oceans» utgis – fagets standardverk.
- 1942–45
Bølge- og brenningsvarsling med Walter Munk; over 200 offiserer læres opp.
- 1941–45
UCLA og Scripps utdanner mer enn 1200 militære væroffiserer.
- 1944
Metoden brukes ved landgangen i Normandie i juni.
- 1947
Sverdrup-balansen (PNAS) og «Wind, Sea and Swell» (H.O. 601).
- 1948–57
Direktør for Norsk Polarinstitutt.
- 1949–52
Leder for Den norsk-britisk-svenske Antarktisekspedisjonen.
- 1951
William Bowie-medaljen, American Geophysical Unions høyeste utmerkelse.
- 1964
Posthumt: AMS oppretter Sverdrup Gold Medal; enheten sverdrup blir standard.
Sverdrups hukommelse
Søk i personens faktagrunnlag, livsløp og kilder.
90 fakta · 20 datoer · 28 kilder
Kilder
- 01
Harald Ulrik Sverdrup – Norsk biografisk leksikon
Norsk biografisk leksikon (Store norske leksikon), artikkel «Harald Ulrik Sverdrup»
Åpne kilden - 02
Store norske leksikon: Harald Ulrik Sverdrup
Store norske leksikon, artikkel «Harald Ulrik Sverdrup»
Åpne kilden - 03
Store norske leksikon: «Maud»
Store norske leksikon, artikkel «Maud (skip)»
Åpne kilden - 04
Amundsen: «Nordostpassagen» (Maud-ferden 1918–1920)
Roald Amundsen, «Nordostpassagen: Maudfærden langs Asiens kyst 1918–1920», Gyldendal, Kristiania 1921
Åpne kilden - 05
Vitenskapelige resultater fra «Maud»-ekspedisjonen
«The Norwegian North Polar Expedition with the Maud 1918–1925: Scientific Results», Geofysisk Institutt, Bergen 1927–1933
Åpne kilden - 06
Sverdrup: «Tre år i isen med «Maud»»
Harald U. Sverdrup, «Tre år i isen med «Maud»», Gyldendal, Oslo 1926
Åpne kilden - 07
Sverdrup: «Hos tundrafolket» (tsjuktsjerne ved Ajon)
Harald U. Sverdrup, «Hos tundrafolket», Gyldendal, Oslo 1938
Åpne kilden - 08
Sverdrup: «Among the Tundra People» (engelsk utgave 1978)
Harald U. Sverdrup, «Among the Tundra People», oversatt av Molly Sverdrup, Scripps Institution of Oceanography, University of California San Diego 1978
Åpne kilden - 09
Sverdrup: «Dynamic of Tides on the North Siberian Shelf» (1926)
H. U. Sverdrup, «Dynamic of Tides on the North Siberian Shelf», Geofysiske publikasjoner IV(5), Oslo 1926
Åpne kilden - 10
Amundsen: «Sydpolen» (1912)
Roald Amundsen, «Sydpolen», bind I–II, Jacob Dybwads Forlag, Kristiania 1912
Åpne kilden - 11
Amundsen: «Mitt liv som polarforsker» (1927)
Roald Amundsen, «Mitt liv som polarforsker», Gyldendal, Oslo 1927
Åpne kilden - 12
Amundsen & Ellsworth: «Gjennem luften til 88° nord» (1925)
Roald Amundsen & Lincoln Ellsworth, «Gjennem luften til 88° nord», Gyldendal, Oslo 1925
Åpne kilden - 13
Odd Dahl: «Trollmann og rundbrenner» (1981)
Odd Dahl, «Trollmann og rundbrenner», i samarbeid med Jan Vaagen, Gyldendal, Oslo 1981
Åpne kilden - 14
Oscar Wisting: «16 år med Roald Amundsen» (1930)
Oscar Wisting, «16 år med Roald Amundsen: fra pol til pol», Gyldendal, Oslo 1930
Åpne kilden - 15
Sverdrup, Johnson & Fleming: «The Oceans» (1942)
H. U. Sverdrup, M. W. Johnson & R. H. Fleming, «The Oceans: Their Physics, Chemistry and General Biology», Prentice-Hall, New York 1942
Åpne kilden - 16
Scripps Institution of Oceanography – arkiv (UC San Diego)
Scripps Institution of Oceanography Records, Special Collections & Archives, UC San Diego Library
Åpne kilden - 17
Norsk Polarinstitutt – historikk
Norsk Polarinstitutt, institusjonens historikk og ekspedisjonsrapporter
Åpne kilden - 18
Nasjonalbiblioteket / Wikimedia Commons – bilder fra «Maud»
Nasjonalbiblioteket (Norge), bildesamlingen fra Maud-ekspedisjonen, gjengitt via Wikimedia Commons
Åpne kilden - 19
Frammuseet – Amundsen og «Maud»
Frammuseet, Oslo – samlinger og utstillinger om Amundsens ekspedisjoner
Åpne kilden - 20
Biografisk minneskrift, National Academy of Sciences (USA)
William A. Nierenberg, «Harald Ulrik Sverdrup 1888–1957», Biographical Memoirs vol. 69, National Academy of Sciences, Washington DC 1996
Åpne kilden - 21
Deborah Day: biografi om Harald Ulrik Sverdrup
Deborah Day, «Harald Ulrik Sverdrup Biography», Scripps Institution of Oceanography Archives, 21. august 2002
- 22
Robert Marc Friedman: «Sverdrup og polarforskningen»
Robert Marc Friedman, «Sverdrup og polarforskningen»
- 23
Munk & Day: «Harald U. Sverdrup and the War Years» (2002)
Walter Munk & Deborah Day, «Harald U. Sverdrup and the War Years», Oceanography 15(4), 2002, s. 7–29
Åpne kilden - 24
Sverdrup & Munk: «Wind, Sea and Swell» (H.O. 601, 1947)
H. U. Sverdrup & W. H. Munk, «Wind, Sea and Swell: Theory of Relations for Forecasting», U.S. Navy Hydrographic Office Publication No. 601, Washington DC 1947
Åpne kilden - 25
Værvarslingen for Operasjon Overlord (5.–6. juni 1944)
Sverre Petterssen, «Weathering the Storm» (American Meteorological Society 2001); J. M. Stagg, «Forecast for Overlord» (Ian Allan 1971)
Åpne kilden - 26
Oreskes & Rainger: sikkerhetsklareringen og lojalitetssaken
Naomi Oreskes & Ronald Rainger, «Science and Security before the Atomic Bomb: The Loyalty Case of Harald U. Sverdrup», Studies in History and Philosophy of Modern Physics 31(3), 2000, s. 309–369
Åpne kilden - 27
Sverdrup: «Wind-Driven Currents in a Baroclinic Ocean» (1947)
H. U. Sverdrup, «Wind-Driven Currents in a Baroclinic Ocean; with Application to the Equatorial Currents of the Eastern Pacific», PNAS 33(11), 1947, s. 318–326
Åpne kilden - 28
American Meteorological Society: Sverdrup Gold Medal
American Meteorological Society, Sverdrup Gold Medal – award description and recipients
Åpne kilden